27desember83 (27desember83) wrote,
27desember83
27desember83






søndag 27.februar


20:55 Jeg spiste lite i går, og jeg har spist lite i dag. Jeg burde ha skjønt det. Jeg sydde videre på skjørtet som har hengt halvferdig på gjesterommet i et halvt år. Et skjørt av mammas gamle kjøkkengardin fra 90-tallet...eller var det mormors? Jeg tok ut to bokser med kongelige på lokket, fra den store posen fra mormor. Sysaker. Jeg tok også med en rød genser med glitter, som er stor nok til å bli omdøpt til kjole. Mormor. Den lukter mormor. Jeg klarer ikke å vaske den, og lukta setter seg fast i hendene mine.

Jeg har vært på kino med Lillesøster i kveld. Slik vi var, bare noen få dager etter mormor døde. Da jeg kom hjem, la jeg sammen klærne som lå på gjestesengen. Den røde genseren, omdøpt til kjole.

Det er så absurd. Mormor er helt borte. Forran graven som skal bære navnet hennes, mangler det gress som vitner om at urnen er satt ned. Urnen med asken fra mormors kropp. Mormors myke, grå hår. Mormors myke, verkende hender. Mormors gamle, svake ben. Hele mormors kropp er i den krukken, men lukten er her. Lukten er i alle tingene, og i den røde glitrende kjolen. Også innser jeg at det er to måneder siden hun sovnet inn, i morgen. For en måned siden ble jeg plutselig overveldet av savn. Og nå, to måneder etter hjertet hennes gav opp, smuldrer jeg opp.

Alt jeg husker er det lure smilet hennes når hun og jeg var lure og alle andre dumme. Uttrykket i ansiktet hennes de gangene jeg kom på overraskelsesbesøk. Begjæret i stemmen da hun snakket om sjømat. Klikket i peislighteren hun brukte til å tenne røyken med. Da hun ringte meg etter jeg hadde tattovert brystet mitt, og lurte på hvordan det hadde gått. Alle gangene hun ringte for å høre hvordan eksamenene hadde gått, og hvordan hun alltid sa at det kom nok til å gå helt bra, selv om jeg var sikker på jeg skulle stryke....hendene hennes.. huden hennes.. lukta hennes!

Hver gang jeg har savnet henne, har jeg funnet fred i alt som var vondt da hun levde. Takknemligheten for å slippe den dårlige samvittigheten for aldri å kunne gjøre nok. Takknemligheten for å slippe å høre at hun ville dø, og slippe å se at hun hadde det vondt... alt som ikke var bra. Også har tårene holdt seg borte. Nå virker det som om det vonde er i ferd med å falme, og det gode blir sterkere. Jeg husker ting igjen, som jeg ikke har husket siden samme dag de hendte. Og det svir i brystet, og det gjør vondt i hodet, og tårene presser seg ut slik at jeg må sitte sammenkrøket forran peisen å røyke to røyk for mye, mens jeg forsøker å puste. Ettehvert vil kanskje alt det vonde forsvinne, og bare det fine stå igjen. Da slutter det kanskje å gjøre vondt... eller så faller jeg fullstendig ifra hverandre... også får det bli bra igjen etterpå. Som mormor alltid sa; "Enten går det bra, ellers så går det øve".










Halloween












Bjørg og Kristine på 50-tallsfesten














ute med jentejuntaen


Thorbjørn




til meg


kjøkkenet


gjesterommet







Subscribe
  • Post a new comment

    Error

    default userpic

    Your reply will be screened

    When you submit the form an invisible reCAPTCHA check will be performed.
    You must follow the Privacy Policy and Google Terms of use.
  • 11 comments